Det aller første brevet

Det aller første brevet kan noen ganger være det vanskeligste. Så mange ting er jo enda uvisse – leter vedkommende fortsatt etter en brevvenn? Vil de være interessert i å skrive med noen fra Norge? Du vet det ikke enda, men kanskje er dere perfekte brevvenner for hverandre. Bare en måte å finne det ut på!

I og med at du på dette tidspunkt mest sannsynlig ikke vet så mye om brevpost-reglene for akkurat det aktuelle fengselet kan det lønne seg å holde brevet så «simpelt» som mulig – penn på papir. Å dekorere litt med penn eller blyant skader nok aldri, men annen dekorasjon kan det være lurt å holde tilbake på i første omgang – til man vet hva som går gjennom. Likevel vil man jo gjøre litt utav det, sant? Og da er det innholdet som teller.

Alle er nysgjerrige på hvorfor du valgte å skrive til akkurat dem – var det noe i deres profil/annonse som gjorde at du tok det valget? Der har du jo det perfekte utgangspunkt – det de allerede har skrevet om seg selv. Responder på det. Om dere har noe til felles allerede, skriv om det!

Så er det jo selvfølgelig viktig å introdusere seg selv – få med relevante fakta. Hva vet du om dem? Gjengjeld den informasjonen. Dann ett mentalt bilde av hvem du er. Personlig har jeg aldri sendt med bilde i første brev, mye fordi at jeg ikke vil at hvordan jeg ser ut skal veie for eller mot at de ønsker å skrive med meg. Også fordi at jeg ikke vet om de har noen som helst interesse av å svare, så det ville føltes litt bortkastet – da er det mye bedre når de spør om bilde i sitt svar-brev, noe alle har gjort.

Men så er det jo også spennende om man holder litt tilbake – alt trenger ikke fortelles med det samme. Det handler jo om å skape nysgjerrighet, og man skal jo ha noe å snakke om senere også. Og tro meg – det vil ikke være vanskelig å finne noe å fylle brevene med! Prøv og sett deg selv i deres sko – om noen sendte deg ett brev med ønske om å bli din brevvenn, hvilken info måtte du ha for å kunne ta en avgjørelse på om du ville svare? Vær høflig og legg grunnlaget for en respektfull og oppmerksom kommunikasjon.


Kanskje har du hørt noe skremsel om at man må være veldig klar og tydelig fra starten på at man ikke er ute etter noen romanse? Vel, fra mitt ståsted føler jeg at mange av disse utsagnene er ganske "ovenfra og ned". Temmelig dramatiske. Selv har jeg aldri skrevet med store røde blokkbokstaver at "du må faen ikke prøve deg på meg!", og likevel har jeg aldri følt at noen har vært i nærheten av å gå over grenser til hva som ikke er greit. Man kan jo kanskje tro at disse mannfolka/kvinnfolka er utsulta på kontakt fra det motsatte kjønn etter mange år uten, og kun tenker på en ting, men min erfaring tilsier at de heller setter pris på oss som mennesker på en helt annen måte.

Hver og en jeg har skrevet med har vært ekstremt ydmyke, høflige og trådd mye mer forsiktig enn de hadde trengt. Det er ikke sånn at vanlige, edru mannfolk/kvinnfolk antar du vil gifte deg med dem om du snakker til dem her i det fri heller? Nei, og slik er det som oftest ikke med de innsatte heller. For all del. Men du merker det nok ganske fort ut i fra brevvenn-profilen/annonsen deres, hva de ser etter. Begynner det med "Hi there beautiful! I’m looking for the woman/man of my life" trenger du jo kanskje ikke satse på akkurat vedkommende – såfremt det ikke er akkurat det du ønsker da. Men da vet du jo ca. hvor landet ligger.

Enkel huskeliste:
Navn, alder, kjønn, hvor du kommer fra, hvorfor du valgte å skrive, generelle hobbyer og interesser, evt. litt om din familiesituasjon, evt. yrke eller hva du driver med, eventuelle forhåpninger eller ønsker til ett brevvennskap – gi litt inntrykk av hvilken brevvenn du vil være, noen spørsmål til dem – siden de forhåpentligvis vil svare deg og da har noe å bygge videre på og ikke minst; HUSK Å LEGG VED DIN FULLE ADDRESSE! Hvis ikke får de jo rett og slett ikke svart. Jeg pleier å legge med hele adressen min på en lapp i første brev, og skriver det alltid bakpå konvolutten.

Happy writing!

‘Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine